Det har lenge vært stille på denne bloggen, men nå ble det endelig tid for en gjenforening med Trond og Sam. Leif kunne dessverre ikke stille da han hadde så mange prosjekter på hytta som måtte fullføres.
Vi ble samlet på padleeldoradoet Smøla, øya med 5000 holmer og skjær. En flott ramme for gjenforening. Denne gangen var vi så heldige å få med oss partnere også. Artig og få se Synnøve igjen og bli kjent med Gry. Vi har alle tre vært så heldige å finne partnere som padler, så da fikk vi noen fine turer på Smøla i kajakk. Det ble selvfølgelig noe mimring fra ekspedisjonen i 2019, men egentlig så var temaet andre ting. Vi kara tilbragte 24 timer av døgnet sammen da vi var på tur, så vi rakk kanskje å snakke om det meste da.
Gry & Sam (øverst), Trond & Synnøve (midten) og Arne &Torill (fremre rekke)
Det ble noen fine dager med fint vær. Første dagen fikk en fin tur ut til Veidholmen og Haugjegla fyr. Dagen etter fikk vi et sveip innom skjærgården i sørvest. Været var betraktelig bedre enn det vi opplevde på vår ferd lags kysten, men da vi padlet ut til Veidholmen fikk vi vår gamle kjenning nordavinden imot. Ikke noen voldsomme forhold, men nok til å vekke minner fra to år tilbake. Det som var deilig denne gangen var at hjemturen gikk med vinden. Sam padlet i Gry sin Taran, en sørfemaskin av dimensjoner, noe han demonstrerte med å bruke oss andre som rundingsbøyer mens han for opp og ned og på kryss og tvers.
Gjengen med skjærgård i verdensklasse i bakgrunnen
For de som lurer så er alle vi kara fortsatt flittige brukere av kajakken. Turen tok heldigvis ikke luven av gleden med å padle. Trond er aktiv som aldri før med å holde kurs og sørge for at flere får ta del i alt det en kajakk kan by på. I tillegg har han fortsatt en hang til å legge ut på lange etapper, og med lange etapper snakker vi mange mil. Sam padler både ofte og langt, og i et tempo som får trailerbarten til å flagre. Etter at samlingen var over pakket Sam og Gry telt og soveposer i kajakkene og tok turen rundt Smøla. Hard core padlere begge to. Selv er jeg nok den som minst frekvent trer ræva gjennom en sarg, men noen turer blir det da. I sommer fikk jeg sammen med kona og en kompis padlet noen dager på utsiden av Øygarden og Sotra. Litt flåsete har jeg sagt at jeg ikke padler med enn 5 km lenger, men må innrømme at det var deilig å være på skikkelig forflytningstur igjen.
Snakket forøvrig med Leif og han padler fortsatt, men begrenser seg til 1,5 mil i slengen sier han. Det vet jeg ikke om jeg tror på. Det er bare noe han sier for å få oss til å slippe ned guarden slik at når vi evt møtes i kajakk kan han ta et rykk og nok en gang vi vise oss hekken på sin båt.
Det var en stor opplevelse å få padlet norskekysten, og et privilegium å få gjøre det sammen med folk som Trond, Leif og Sam. Gode minner som våkner enda mer til live når vi møtes.
Bloggen er operativ enn så lenge. Vi har snakket om å møtes og ta en tur til den svenske vestkysten sammen. Kanskje skal bloggen få «leve» sånn at jeg kan dele noe fra kajakkpadling som ligner litt mer på ferie, for når jeg tenker tilbake på turen i 2019 minnes jeg det ikke akkurat som ferie. Kajakkpadling kan faktisk være avslappende, uten ambisiøse mål, smerter og slit. Setter du ut kajakken en eller annen plass langs den 300 mil lange kysten vår vil du nesten garantert være i vakre omgivelser. Testet og verifisert i 2019.
Håper alle dere som fulgte vår reise i 2019 har det bra og at noen kanskje hentet inspirasjon til å nyte noe av den fantastiske kysten vi har her oppe i nord.
Hei igjen dere som trofast fulgte vår ferd i kajakk langs Norges vakre kyst. Jeg får stadig varsler fra Facebook om at det er lenge siden de som følger siden har hørt fra meg, og det stemmer jo. Jeg lovet vel å komme med en liten oppsummering og litt om erfaringer etter turen. Dette er da et forsøk på å overholde dette løftet.
Det har blitt påske og vi sitter alle i hver vår kommune i korona isolasjon. Dette står i stor kontrast til situasjonen for ett år siden. Da var jeg i innspurten av forberedelser til det forekommende eventyret hvor Trond Eri, Leif Tofte og jeg skulle padle Norge på langs. Det var testing av båt, valg av utstyr og turplanlegging på steroider. Jeg valgt å slenge meg med på turen noe sent og hadde en hektisk innspurt. 17. april 2019 tok vi farvel med de av våre kjære som hadde blitt med til Svinesund og la i vei.
Både underveis og i etterkant tror jeg det er svært individuelt hvordan man opplever og husker det som har skjedd. Det er viktig å påpeke at dette er mine refleksjoner etter turen.
En del av min motivasjon for å dra på en sånn tur var at jeg ønsket å se om jeg kunne tåle det og ikke gi opp. Ønsket å være over tid i en situasjon hvor jeg måtte tåle fysisk anstrengelse og overleve i guds frie natur i en lengre periode. Rett å slett få testet meg ordentlig. I tillegg hadde jeg nok noen romantiske bilder av å ferdes i fint vær i vakker natur, i t-skjorte på blikkstille vann med fjell som speiler seg i overflata.
Når jeg nå ser tilbake på turen så fikk jeg testet min tåleevne. Dette var slett ingen ekstrem tur og laaaangt unna det de mer kjente eventyrerne som lever av slikt holder på med. Vi la vekt på ha gode marginer og brukte forholdsvis god tid oppover langs kysten. Vi var innom sivilisasjonen titt og ofte, og mottok både pleie og omsorg. Likevel fikk jeg kjenne på at jeg virkelig måtte jobbe med motivasjonen for å ikke gi opp. Etter at vi hadde passert Harstad var jeg faktisk på telefonen hjem for å ordne med transport hjem fra Tromsø. For de av dere som fulgte bloggen så fikk de vel med seg at jeg slet med svie i lysken og krampe i legger i tillegg til skuldre som kranglet. I Harstad hadde jeg vært på legevakten og fått masse smertestillende, men det gjorde likevel forbandet vondt i skuldra. Det hold på å ta knekken på psyken. Har tidligere vært av den oppfatning at dersom man ikke bestemmer seg ett hundre prosent for å gjøre noe så blir det ikke gjort. Sånn, «skal kanskje slutte å røyke», blir røyking til man dør. Etter en del samtaler på telefon med min kjære Torill, og en del grubling ble det til at jeg bestemte meg for å fortsette og å ta en dag ad gangen. Bli med så lenge jeg holdt ut. Ble liksom ikke så uoverkommelig og jeg trengte å ha ei bakdør. Denne usikkerheten må nok ha vært en belastning for Trond som da ikke var sikker på om han fikk følge hele veien. Må bare berømme Trond for måten han tok dette på og for den støtten ha ga. Alt i alt så funket min «kanskje skal jeg padle hele kysten strategi» for min del. Jeg ble jo med hele veien. Noe av det denne turen lærte meg var at jeg ikke skal være å streng med meg selv, akseptere at jeg har grenser også på de psykiske planet. Det er litt i tiden å hevde at om man bare vil noe nok så får man det til. For min del var det greit å ville det sånn passe og håpe at det gikk.
Det ble lite finvær på turen så drømmen om så sige av gårde i blikkstille vann i bare t-skjorte ble det ikke så mye av. Det ble mye nedbør og ikke minst motvind. Har flere ganger fått spørsmålet om hvorfor vi valgte å padle oppover, og enkelte advarte mot at det blåser mye fra nord på sommeren. Til det kan jeg bare si at de som sa det fikk rett våren 2019 i hvert fall. Valget å starte i sør var nok ikke feil likevel. Kysten i Finnmark er eksponert og en start i påska der kunne gjerne ha resultert i mange døgn med landligge og truet muligheten for å gjennomføre turen. Da får man heller akseptere at det ble en del stamping og lite surfing.
Det var fantastisk å nå Grense Jacobselv 18. juli. Jeg var utrolig lettet og glad for å ha nådd målet. Etter 93 dager med fokus på fremdrift, holde seg varm og tørr, tolking av værmeldinger, en god porsjon vondt og en del bekymring for hva neste dag ville bringe var det utrolig deilig å vite at det nå lå bak oss. Gledet meg utrolig til å komme hjem til det trygge og kjære og de som ventet der. Når det er sagt så har jeg fått en fantastisk tur hvor jeg har opplevd utrolig mye både i form av mennesker vi møtte, en helt fantastisk kyst og ikke minst godt kameratskap med de jeg reiste sammen med. Foruten Trond som var «klippa» hele veien så fikk jeg gleden av å bli kjent med Sam på etappen i Finnmark. Leif måtte dessverre stå av turen to ganger men var med oss både som mentor og motivator hele veien.
Så hadde jeg dratt om jeg viste på forhånd hva som kom?
Et retorisk spørsmål som er vanskelig å svare på, men svaret er nok ja. Dette var noe jeg hadde hatt lyst til å gjøre lenge og jeg er glad jeg har fått opplevd det.
Hva ville jeg gjort annerledes?
Jeg ville forberedt med bedre fysisk og trent mer på sikkerhet. Sa vel litt flåsete at jeg skulle komme i form til Bergen, ment i den forstand at jeg skulle padle meg i form. Jeg hadde forholdsvis få mil i båten den våren vi startet og måtte nok streve mer en Trond. Dette ble nok ikke bare en belastning for kroppen, men også for psyken.
Når det gjelder sikkerhet så har jeg videregående kurs og har trenet en god del redning men likevel kunne jeg hatt behov for mer selvtillit på dette området underveis. Rulla kunne godt vært 95% og ikke så 30-50% som antagelig er tilfellet i grov sjø. Min oppfatning er at man ikke kan forutsette at rulla berger en, men det er en mulighet for å unngå svømming, ubehag og potensielt farlige situasjoner. Hadde nok hatt mer ro i sjelen om jeg var tryggere på denne.
Hva gjorde vi rett?
Det aller meste gjorde vi rett. Vi hadde snakket godt sammen på forhånd og gjort klare avtaler i forhold til sikkerhet og samarbeid. Underveis gjorde vi trygge valg og tok vare på hverandre.
Valg av utstyr var bra og vi manglet egentlig ikke noe underveis. Mye kan sies om utstyr og det finnes mye å velge i. Erfaringene med det utstyret jeg brukte kan jeg eventuelt komme tilbake til senere, hvis påskeværet uteblir og jeg likevel må sitte hjemme i god sosial avstand til andre mennesker.
Har turen forandret meg?
Det kan kanskje de som er rundt meg svare best på, men min oppfatning er at den har gjort det i veldig liten grad. Det gikk utrolig fort å komme inn i normalt gjenge og opplevelsene fa turen ble kun et minne. Var vel egentlig ikke før jeg skulle forberede et foredrag om turen for Trondhjems Kajakklubb at jeg fikk sett skikkelig tilbake på turen. Må innrømme at det var utrolig moro å gå gjennom hva vi hadde opplevd og å få snakke om det til et fullsatt klubbhus. Fint å ha dette å se tilbake på og et minne jeg vil ha med meg for livet, selv om jeg fortsatt er den jeg var før turen, og neppe har oppnådd noen store høyder hva bevissthet eller «nirvana» gjelder.
Fysisk så opplevde jeg jo en formstigning etter 3048 km i kajakk. Dessverre er fysisk form en ferskvare og det som ble muskler i armer og rundt skuldre har nå kommet på sin vante plass rundt midja. Også fysisk er jeg altså tilbake til den jeg var. Har ikke tenkt å starte med fitness blogging med det første uansett så jeg lever greit med det. Med alderen blir man takknemlig for gode minner. De varer evig og kan ikke tas fra en. Oppfordrer alle til å gå ut å skaffe seg sånne opplevelser, som er gode å minnes.
Ønsker dere alle en riktig god påske og håper dere slipper på få selskap av Covid-19.
Stod opp til en fin morgen på Skallelvneset, med sol og en temperatur som gjorde at det ble god lunk under longsen. Vi er nå i det området med mest tidevannsforskjell. Med det flate landet som går ut i sjøen ble det lang bæring. Sam har heldigvis tatt med en stropp som gjør at to effektivt kan bære i akterenden av båten sammen. Likevel blir man lang i armene av å bære fullastede båter. Vi har som regel valgt å pakke båter før vi bærer dem ned til sjøen. Alt blir klissete og bløtt av å pakke nede i tanga.
Langt å bære fra flomerket og ned til sjøen
Turen gikk deretter over til Ekkerøya. Her ble det stopp for påfylling av energi i form av Real turmat og tømming av blærer. Ser at en del på Facebook har oppmuntret med at det er kun sjarmøretappen igjen. Kryssing av Varangerfjorden fortjener nok andre adjektiver en sjarmøretappe. Kryssingen vi tok er på vel 21 km, og med vind fra siden og en god del strøm tok overfarten nesten nesten fire timer. Det er vel bare å innse at Finnmark ikke har mange strekk som kan kalles sjarmøretappe. Får bare holde garden oppe inntil vi trekker opp båtene på stranda ved Grense Jakobselv.
Da vi kom over på den andre siden ble det pissestopp for de to eldste på første og beste punkt, Svartskjær. Yngstemann har fortsatt en sprek blære og holder seg lenger.
Pissepause for de to eldste
Etter at karene hadde fått latet vannet var det en kort tur inn til hytta til Dag Norum. Dag har vært til uvurderlig hjelp her helt nord. Det å ha en aktiv kajakkpadler med lokal kunnskap har vært til stor hjelp. Hytta til Dag er utrolig sjarmerende og spartansk. Trenden ellers ser ut til å være å bygge større og større hytter som ligner mer og mer på en villa i byen. Denne hytta er vel 16 m2, inneholder et rom med seng og kjøkken. Det holder med ei fyring i ovnen før hytta er varm. Den har store vinduer med den fineste utsikten. Her storkoser vi oss. En sånn hytte kunne jeg tenke meg å ha.
Vårt lånte hjem et par døgn. Her var det lett å trives
Noen hadde sørget for å legge en sekspakning med godt Mack øl i myra til oss. Sammen med Trond sin pølsegryte smake det fortreffelig. Tusen, tusen takk for lån av hytte og øl Dag! Du aner ikke hvor mye vi setter pris på dette.
Sam nyter øl fra myra.
GPS’en stoppet på 3001 km i dag. Vi har altså passert 300 mil i kajakk siden vi startet padlingen for 3 måneder siden. Vi har nesten 4 mil igjen så vi kommer litt over estimatet på 300 mil, men, vi må vel kunne si at vi traff rimelig greit. Vi har hatt et par omkroker som har gjort turen noe lenger og vi sparte nok noen km padling på å droppe Nordkyn på grunn av været. Vi gikk heller ikke rundt Lindesnes av samme grunn, men her tror jeg kanalen på innsiden gir ca samme distanse som utsiden. Jeg tipper at er man veldig gjerrig på å følge korteste vei er det kanskje mulig å komme under 300 mil, selv om Nordkyn og Lindesnes inkluderes. Dagens etappe ble 37 km.
Dag 91
Værmeldingen for dagen var ikke av det beste. Det var meldt mye østavind. I følge Norske Los vil østavær gjerne gi stygg skavelsjø ved flere av nesene vi skal passere.
Sitat:
Den utgående strømmen på S-siden av fjorden vil som regel være den sterkeste og kan løpe med betydelig fart. Den forårsaker, særlig ved Latnæringen, Lausklubben og Bugøynes, samt lengre E ved Holmengrå, sjenerende strømskavl, især i sterk E-lig vind. Man bør derfor ikke holde nær under land på denne strekningen. E-gående strøm setter gjerne en del inn i bukta W av Lausklubben.
Vi ble dermed enige om at vi tar en dag til på hytta til Dag. Må si at det finnes verre plasser å vente på været. Vi får ta sikkerheten på alvor helt til mål og ikke la iveren etter å komme frem og hjem styre oss.
Dagen i dag har blitt brukt til å høre på musikk, diskutere hva og hvordan vi har opplevd turen og vi har spist og slappet av. En og annen tur opp på åsen over hytta for å få dekning og sjekk av Yr og noen meldinger hjem har det også blitt. I morgen ser det ut til å bli mindre vind og i mer gunstig retning. Vi håper og regner med å komme avgårde da. Vi håper ihvertfall det. Nå er vi rimelig klare for å komme hjem til våre kjære.
Ble mye tid til å skriv i hytteboken da.
Dag 92 som ble 93ish
Vinden skulle løye utpå kvelden så klokka 7 på ettermiddagen hadde vi pakket og vasket oss ut av hytta. Ut fjorden så det bra ut, men på utsiden av Kjelmøya ble det mer sjø og når vi kom et stykke forbi Bøfjord fyr var det store dønninger i kombinasjon med strømsjø. Vi ble enige om å gå i land og vente på bedre vær. Litt utfordrende å få landet i Indre Sultenvika. Hjelmer ble plassert på tenkeboksen og vi lot det stå til. Alt gikk greit uten at hjelmene fikk realisert sin funksjon.
Yr kunne melde at Været skulle løye om noen timer så da var det bare å hente frem teltet og hente litt søvn. Var litt nedtur å ikke komme frem til målet når det er så nær, men med en så eksponert kyst som i Finnmark er tålmodighet en dyd av nødvendighet.
Omtrent klokka 2 på natta var vi klare for et nytt forsøk. Det ble en humpete tur og en stund vurderte vi faktisk å ta enda en stopp. Ble enige å om prøve. Heldigvis hadde sjøen lagt seg noe og vi kunne fortsette. Sola kom frem og vi fikk en spennende og vakker tur inn den siste biten.
Fikk fin padling på siste etappe.
Litt over kl 0700 fikk våre tre spinkle farkoster landkjenning med stranda bak moloen på Grense Jakobselv. Vi hadde nådd målet!
GPS’en stoppet på 3048 km. Det ble da padlet 47 km siden vi forlot hytta til Dag.
På grensen ble det bamseklem og jubel, Trond tok ei rulle og vår ankomst ble publisert på nettet.
Kjetil Lunde som padler sørover hadde satt igjen bilen sin. Det passet da supert for oss, og sikkert han også, at vi kan bruke bilen for å kjøre sørover. Bilen ble pakket og vi kjørte inn til Kirkenes. Her dro vi til min barndomsvenn Tor Sandø som har gjort Kirkenesværing av seg. Det ble dusj og så fikk vi servert et utrolig deilig lunsjbord med kongekrabbe, pizza, kylling og mye mye mer. Prossecco fikk vi også, så her ble det feiring med stil. Det smakte himmelsk. Etter mat ble det litt soving på oss. Tusen takk Tor og Stine for gjestfrihet og fantastisk mat og velkomst.
Nå sitter vi bilen og venter på grunn av trafikkulykke. Det paradoksale er at selv om vi har kjent at andrenlinpumpa har jobbet godt til tider på noen av strekkene vi har padlet så er antagelig kjøreturen hjem det som statistisk sett er den farligste delen av reisen. Det er forskjell på opplevelsen av risiko og reell risiko. Vi får kjøre forsiktig og holde oss våkne.
Takk til alle dere som har fulgt oss, kommentert, oppmuntret og likt det vi har delt på nettet. Da Trond så hvor mange som gratulerte oss på Facebook kunne han melde at han ble helt rørt av det. Det har gitt energi at så mange har vist interessert seg for det vi har drevet med.
Byr tid og anledning seg så kommer jeg sikkert til å skrive mer om erfaringer, utstyr og lignende på denne bloggen, men først skal jeg lande og bruke tid på de jeg ikke har vært sammen med i tre måneder. Det gleder jeg meg veldig til.
Ønsker dere alle en fortsatt god sommer fra oss tre som nå er ferdige med eventyret vårt for denne gang.
I dag ble det hotellfrokost på oss. Er ikke sikker på om de totalt tjente så mye penger på å ta imot tre padlere på Vardø hotell. Tre sultne karer som spiser for en bataljon.
Etter frokost tuslet vi ned til båtene, skiftet og pakket og la i vei. Flotte forhold til å begynne med. Flatt hav og medvind stort sett frem til Kibergodden. Helt ok forhold rundt odden. Etter runding av neset ble det helt flatt hav og nesten ikke vind. Tåka og yr ble det stort sett resten av dagen.
Landskapet har endret seg betydelig fra de ville og forevne klippene lenger vest. Her er det slak helling som fortsetter ut i havet.
På vei inn mor Skallelv i skodda
I følge Norske Los skal strømmen stort sett gå inn fjorden på vestsiden og ut på østsiden både på Flo og fjære. Det så ut til å stemme bra, for farten var helt ok i dag.
Stoppet i Skallelv og fikk fylt vannsekken før vi la turen ut til Skallneset. Her har vi slått leir.
Sam rydder teltplassen for sauemøkk
GPS’en stoppet på 2964, noe som gir en etappe på 4,8 mil i dag.
I morgen står en lang kryssing av Varangerfjorden for tur. Det er meldt lite vind så vi regner med at det går greit.
En av flere kalde og hustrige dager. Det ble frokost og pakking av båter som vanlig. Vi la ut i håp om at det skulle være bedre forhold rundt neset ved Hamningberg. En stund så det bra ut, men da vi kom et stykke ut på odden ble sjøen vel grov og bølgene var temmelig bratte. Vi valgte dermed å snu nok en gang. Returen kan ofte være vel så utfordrende som turen ut. Det å gå med sjøen i bratte bølger gjør at det føles ustabilt. Kom oss likevel greit tilbake til stranda vi startet fra.
Bestemte oss for å ta en gå tur ut på odden for å se det litt an fra land. Oppe fra toppen ser gjerne havet flatt og rolig ut, men da vi tok turen ned til sjøkanten erfarte vi at det likevel var en del sjø langs hele odden. La også merke til at sjøen var noe roligere et kort stykke ut fra land og at lengre ute gikk det strømskavler. Bestemte oss for å droppe flerr forsøk den dagen. Da ble det fottur inn til bebyggelsen på Hamningberg.
Det bruser godt der ute
Trivelig og velholdt i Hamningberg. Dette er en av få plasser i Finnmark som ikke ble brent av nazistene under krigen. Stedet er vernet og godt ivaretatt. Brygga på plassen var helt ny restaurert og utrolig flott. Det viste seg å være åpen kafé her. Da ble det lokal fish and chips på oss. Kom etterhvert i prat med eieren. Han har vokst opp her, men bor nå i Haugesund. 20 milioner av egne penger har han brukt på restaurering. Restauranten er kun åpen på sommeren når han er der, og i sommer ble det 16 dager med drift. Vi var heldige å treffe med vårt opphold da. Forøvrig overraskende mange turister, for det meste bobiler, på stedet. Hamningberg sies å være «End of Europe». Tror det trekker en del turister.
Hamningberg
Et utrolig flott bryggeanlegg i Hamningberg
Etter middag var det bare å gå tilbake til båtene og sette opp teltet på samme plass igjen. Mye arbeid uten å få noe fremdrift, men vi fikk i det minste sett litt på Hamningberg da.
Dag 88
Vi hadde rådført oss litt med Rise som eier brygga. Han mente at med nordabør var det best å gå med floa inn til Vardø og runde odden rundt «snua». Kl . 0900 var det lavvann og vi var klare til et tredje forsøk på å komme rundt. Spente la vi av gårde. Vi la oss forholdsvis tett på landet. Det ble en spennende tur, men vi kom oss greit rundt odden og gikk videre mot Vardø. Det ble en dag med mye sjø. Når en må holde konsentrasjonen slik over lengre tid blir man sliten. Var deilig å komme i le av Vardø og kunne følge landet inn til sentrum.
Vi fikk skiftet på oss tørt og labbet så inn til byen for å bunkre. Dette er antagelig siste gang vi gjøre innkjøp før vi kommer frem. Litt rart å tenke på. Etterpå gikk turen til Vardø hotell. Her fikk vi leid oss et rom til tre for en grei pris. Dro tilbake og pakket mat i båtene og hentet det som er av rent tøy. På vei opp til hotellet gikk vi innom Heksemuseet. Et stilig bygg hvor man kan lese om historiene til de som ble utsatt for denne udåden. Et trist kapittel i vår historie som det var interresant å lese om.
Heksemuseet
Bøddelen lever tydeligvis ennå
På hotellet ble det dusj. Tror det er omtrent to uker siden sist, så det føltes helt greit. Det ble middag og øl i resturantene. Deilig å sitte ved bord å få servert mat og ikke minst å vite at man skal legge seg i en seng.
Tre rustne menn padler Norge 2019 