Det har lenge vært stille på denne bloggen, men nå ble det endelig tid for en gjenforening med Trond og Sam. Leif kunne dessverre ikke stille da han hadde så mange prosjekter på hytta som måtte fullføres.
Vi ble samlet på padleeldoradoet Smøla, øya med 5000 holmer og skjær. En flott ramme for gjenforening. Denne gangen var vi så heldige å få med oss partnere også. Artig og få se Synnøve igjen og bli kjent med Gry. Vi har alle tre vært så heldige å finne partnere som padler, så da fikk vi noen fine turer på Smøla i kajakk. Det ble selvfølgelig noe mimring fra ekspedisjonen i 2019, men egentlig så var temaet andre ting. Vi kara tilbragte 24 timer av døgnet sammen da vi var på tur, så vi rakk kanskje å snakke om det meste da.
Gry & Sam (øverst), Trond & Synnøve (midten) og Arne &Torill (fremre rekke)
Det ble noen fine dager med fint vær. Første dagen fikk en fin tur ut til Veidholmen og Haugjegla fyr. Dagen etter fikk vi et sveip innom skjærgården i sørvest. Været var betraktelig bedre enn det vi opplevde på vår ferd lags kysten, men da vi padlet ut til Veidholmen fikk vi vår gamle kjenning nordavinden imot. Ikke noen voldsomme forhold, men nok til å vekke minner fra to år tilbake. Det som var deilig denne gangen var at hjemturen gikk med vinden. Sam padlet i Gry sin Taran, en sørfemaskin av dimensjoner, noe han demonstrerte med å bruke oss andre som rundingsbøyer mens han for opp og ned og på kryss og tvers.
Gjengen med skjærgård i verdensklasse i bakgrunnen
For de som lurer så er alle vi kara fortsatt flittige brukere av kajakken. Turen tok heldigvis ikke luven av gleden med å padle. Trond er aktiv som aldri før med å holde kurs og sørge for at flere får ta del i alt det en kajakk kan by på. I tillegg har han fortsatt en hang til å legge ut på lange etapper, og med lange etapper snakker vi mange mil. Sam padler både ofte og langt, og i et tempo som får trailerbarten til å flagre. Etter at samlingen var over pakket Sam og Gry telt og soveposer i kajakkene og tok turen rundt Smøla. Hard core padlere begge to. Selv er jeg nok den som minst frekvent trer ræva gjennom en sarg, men noen turer blir det da. I sommer fikk jeg sammen med kona og en kompis padlet noen dager på utsiden av Øygarden og Sotra. Litt flåsete har jeg sagt at jeg ikke padler med enn 5 km lenger, men må innrømme at det var deilig å være på skikkelig forflytningstur igjen.
Snakket forøvrig med Leif og han padler fortsatt, men begrenser seg til 1,5 mil i slengen sier han. Det vet jeg ikke om jeg tror på. Det er bare noe han sier for å få oss til å slippe ned guarden slik at når vi evt møtes i kajakk kan han ta et rykk og nok en gang vi vise oss hekken på sin båt.
Det var en stor opplevelse å få padlet norskekysten, og et privilegium å få gjøre det sammen med folk som Trond, Leif og Sam. Gode minner som våkner enda mer til live når vi møtes.
Bloggen er operativ enn så lenge. Vi har snakket om å møtes og ta en tur til den svenske vestkysten sammen. Kanskje skal bloggen få «leve» sånn at jeg kan dele noe fra kajakkpadling som ligner litt mer på ferie, for når jeg tenker tilbake på turen i 2019 minnes jeg det ikke akkurat som ferie. Kajakkpadling kan faktisk være avslappende, uten ambisiøse mål, smerter og slit. Setter du ut kajakken en eller annen plass langs den 300 mil lange kysten vår vil du nesten garantert være i vakre omgivelser. Testet og verifisert i 2019.
Håper alle dere som fulgte vår reise i 2019 har det bra og at noen kanskje hentet inspirasjon til å nyte noe av den fantastiske kysten vi har her oppe i nord.
Hei igjen dere som trofast fulgte vår ferd i kajakk langs Norges vakre kyst. Jeg får stadig varsler fra Facebook om at det er lenge siden de som følger siden har hørt fra meg, og det stemmer jo. Jeg lovet vel å komme med en liten oppsummering og litt om erfaringer etter turen. Dette er da et forsøk på å overholde dette løftet.
Det har blitt påske og vi sitter alle i hver vår kommune i korona isolasjon. Dette står i stor kontrast til situasjonen for ett år siden. Da var jeg i innspurten av forberedelser til det forekommende eventyret hvor Trond Eri, Leif Tofte og jeg skulle padle Norge på langs. Det var testing av båt, valg av utstyr og turplanlegging på steroider. Jeg valgt å slenge meg med på turen noe sent og hadde en hektisk innspurt. 17. april 2019 tok vi farvel med de av våre kjære som hadde blitt med til Svinesund og la i vei.
Både underveis og i etterkant tror jeg det er svært individuelt hvordan man opplever og husker det som har skjedd. Det er viktig å påpeke at dette er mine refleksjoner etter turen.
En del av min motivasjon for å dra på en sånn tur var at jeg ønsket å se om jeg kunne tåle det og ikke gi opp. Ønsket å være over tid i en situasjon hvor jeg måtte tåle fysisk anstrengelse og overleve i guds frie natur i en lengre periode. Rett å slett få testet meg ordentlig. I tillegg hadde jeg nok noen romantiske bilder av å ferdes i fint vær i vakker natur, i t-skjorte på blikkstille vann med fjell som speiler seg i overflata.
Når jeg nå ser tilbake på turen så fikk jeg testet min tåleevne. Dette var slett ingen ekstrem tur og laaaangt unna det de mer kjente eventyrerne som lever av slikt holder på med. Vi la vekt på ha gode marginer og brukte forholdsvis god tid oppover langs kysten. Vi var innom sivilisasjonen titt og ofte, og mottok både pleie og omsorg. Likevel fikk jeg kjenne på at jeg virkelig måtte jobbe med motivasjonen for å ikke gi opp. Etter at vi hadde passert Harstad var jeg faktisk på telefonen hjem for å ordne med transport hjem fra Tromsø. For de av dere som fulgte bloggen så fikk de vel med seg at jeg slet med svie i lysken og krampe i legger i tillegg til skuldre som kranglet. I Harstad hadde jeg vært på legevakten og fått masse smertestillende, men det gjorde likevel forbandet vondt i skuldra. Det hold på å ta knekken på psyken. Har tidligere vært av den oppfatning at dersom man ikke bestemmer seg ett hundre prosent for å gjøre noe så blir det ikke gjort. Sånn, «skal kanskje slutte å røyke», blir røyking til man dør. Etter en del samtaler på telefon med min kjære Torill, og en del grubling ble det til at jeg bestemte meg for å fortsette og å ta en dag ad gangen. Bli med så lenge jeg holdt ut. Ble liksom ikke så uoverkommelig og jeg trengte å ha ei bakdør. Denne usikkerheten må nok ha vært en belastning for Trond som da ikke var sikker på om han fikk følge hele veien. Må bare berømme Trond for måten han tok dette på og for den støtten ha ga. Alt i alt så funket min «kanskje skal jeg padle hele kysten strategi» for min del. Jeg ble jo med hele veien. Noe av det denne turen lærte meg var at jeg ikke skal være å streng med meg selv, akseptere at jeg har grenser også på de psykiske planet. Det er litt i tiden å hevde at om man bare vil noe nok så får man det til. For min del var det greit å ville det sånn passe og håpe at det gikk.
Det ble lite finvær på turen så drømmen om så sige av gårde i blikkstille vann i bare t-skjorte ble det ikke så mye av. Det ble mye nedbør og ikke minst motvind. Har flere ganger fått spørsmålet om hvorfor vi valgte å padle oppover, og enkelte advarte mot at det blåser mye fra nord på sommeren. Til det kan jeg bare si at de som sa det fikk rett våren 2019 i hvert fall. Valget å starte i sør var nok ikke feil likevel. Kysten i Finnmark er eksponert og en start i påska der kunne gjerne ha resultert i mange døgn med landligge og truet muligheten for å gjennomføre turen. Da får man heller akseptere at det ble en del stamping og lite surfing.
Det var fantastisk å nå Grense Jacobselv 18. juli. Jeg var utrolig lettet og glad for å ha nådd målet. Etter 93 dager med fokus på fremdrift, holde seg varm og tørr, tolking av værmeldinger, en god porsjon vondt og en del bekymring for hva neste dag ville bringe var det utrolig deilig å vite at det nå lå bak oss. Gledet meg utrolig til å komme hjem til det trygge og kjære og de som ventet der. Når det er sagt så har jeg fått en fantastisk tur hvor jeg har opplevd utrolig mye både i form av mennesker vi møtte, en helt fantastisk kyst og ikke minst godt kameratskap med de jeg reiste sammen med. Foruten Trond som var «klippa» hele veien så fikk jeg gleden av å bli kjent med Sam på etappen i Finnmark. Leif måtte dessverre stå av turen to ganger men var med oss både som mentor og motivator hele veien.
Så hadde jeg dratt om jeg viste på forhånd hva som kom?
Et retorisk spørsmål som er vanskelig å svare på, men svaret er nok ja. Dette var noe jeg hadde hatt lyst til å gjøre lenge og jeg er glad jeg har fått opplevd det.
Hva ville jeg gjort annerledes?
Jeg ville forberedt med bedre fysisk og trent mer på sikkerhet. Sa vel litt flåsete at jeg skulle komme i form til Bergen, ment i den forstand at jeg skulle padle meg i form. Jeg hadde forholdsvis få mil i båten den våren vi startet og måtte nok streve mer en Trond. Dette ble nok ikke bare en belastning for kroppen, men også for psyken.
Når det gjelder sikkerhet så har jeg videregående kurs og har trenet en god del redning men likevel kunne jeg hatt behov for mer selvtillit på dette området underveis. Rulla kunne godt vært 95% og ikke så 30-50% som antagelig er tilfellet i grov sjø. Min oppfatning er at man ikke kan forutsette at rulla berger en, men det er en mulighet for å unngå svømming, ubehag og potensielt farlige situasjoner. Hadde nok hatt mer ro i sjelen om jeg var tryggere på denne.
Hva gjorde vi rett?
Det aller meste gjorde vi rett. Vi hadde snakket godt sammen på forhånd og gjort klare avtaler i forhold til sikkerhet og samarbeid. Underveis gjorde vi trygge valg og tok vare på hverandre.
Valg av utstyr var bra og vi manglet egentlig ikke noe underveis. Mye kan sies om utstyr og det finnes mye å velge i. Erfaringene med det utstyret jeg brukte kan jeg eventuelt komme tilbake til senere, hvis påskeværet uteblir og jeg likevel må sitte hjemme i god sosial avstand til andre mennesker.
Har turen forandret meg?
Det kan kanskje de som er rundt meg svare best på, men min oppfatning er at den har gjort det i veldig liten grad. Det gikk utrolig fort å komme inn i normalt gjenge og opplevelsene fa turen ble kun et minne. Var vel egentlig ikke før jeg skulle forberede et foredrag om turen for Trondhjems Kajakklubb at jeg fikk sett skikkelig tilbake på turen. Må innrømme at det var utrolig moro å gå gjennom hva vi hadde opplevd og å få snakke om det til et fullsatt klubbhus. Fint å ha dette å se tilbake på og et minne jeg vil ha med meg for livet, selv om jeg fortsatt er den jeg var før turen, og neppe har oppnådd noen store høyder hva bevissthet eller «nirvana» gjelder.
Fysisk så opplevde jeg jo en formstigning etter 3048 km i kajakk. Dessverre er fysisk form en ferskvare og det som ble muskler i armer og rundt skuldre har nå kommet på sin vante plass rundt midja. Også fysisk er jeg altså tilbake til den jeg var. Har ikke tenkt å starte med fitness blogging med det første uansett så jeg lever greit med det. Med alderen blir man takknemlig for gode minner. De varer evig og kan ikke tas fra en. Oppfordrer alle til å gå ut å skaffe seg sånne opplevelser, som er gode å minnes.
Ønsker dere alle en riktig god påske og håper dere slipper på få selskap av Covid-19.
Stod opp til en fin morgen på Skallelvneset, med sol og en temperatur som gjorde at det ble god lunk under longsen. Vi er nå i det området med mest tidevannsforskjell. Med det flate landet som går ut i sjøen ble det lang bæring. Sam har heldigvis tatt med en stropp som gjør at to effektivt kan bære i akterenden av båten sammen. Likevel blir man lang i armene av å bære fullastede båter. Vi har som regel valgt å pakke båter før vi bærer dem ned til sjøen. Alt blir klissete og bløtt av å pakke nede i tanga.
Langt å bære fra flomerket og ned til sjøen
Turen gikk deretter over til Ekkerøya. Her ble det stopp for påfylling av energi i form av Real turmat og tømming av blærer. Ser at en del på Facebook har oppmuntret med at det er kun sjarmøretappen igjen. Kryssing av Varangerfjorden fortjener nok andre adjektiver en sjarmøretappe. Kryssingen vi tok er på vel 21 km, og med vind fra siden og en god del strøm tok overfarten nesten nesten fire timer. Det er vel bare å innse at Finnmark ikke har mange strekk som kan kalles sjarmøretappe. Får bare holde garden oppe inntil vi trekker opp båtene på stranda ved Grense Jakobselv.
Da vi kom over på den andre siden ble det pissestopp for de to eldste på første og beste punkt, Svartskjær. Yngstemann har fortsatt en sprek blære og holder seg lenger.
Pissepause for de to eldste
Etter at karene hadde fått latet vannet var det en kort tur inn til hytta til Dag Norum. Dag har vært til uvurderlig hjelp her helt nord. Det å ha en aktiv kajakkpadler med lokal kunnskap har vært til stor hjelp. Hytta til Dag er utrolig sjarmerende og spartansk. Trenden ellers ser ut til å være å bygge større og større hytter som ligner mer og mer på en villa i byen. Denne hytta er vel 16 m2, inneholder et rom med seng og kjøkken. Det holder med ei fyring i ovnen før hytta er varm. Den har store vinduer med den fineste utsikten. Her storkoser vi oss. En sånn hytte kunne jeg tenke meg å ha.
Vårt lånte hjem et par døgn. Her var det lett å trives
Noen hadde sørget for å legge en sekspakning med godt Mack øl i myra til oss. Sammen med Trond sin pølsegryte smake det fortreffelig. Tusen, tusen takk for lån av hytte og øl Dag! Du aner ikke hvor mye vi setter pris på dette.
Sam nyter øl fra myra.
GPS’en stoppet på 3001 km i dag. Vi har altså passert 300 mil i kajakk siden vi startet padlingen for 3 måneder siden. Vi har nesten 4 mil igjen så vi kommer litt over estimatet på 300 mil, men, vi må vel kunne si at vi traff rimelig greit. Vi har hatt et par omkroker som har gjort turen noe lenger og vi sparte nok noen km padling på å droppe Nordkyn på grunn av været. Vi gikk heller ikke rundt Lindesnes av samme grunn, men her tror jeg kanalen på innsiden gir ca samme distanse som utsiden. Jeg tipper at er man veldig gjerrig på å følge korteste vei er det kanskje mulig å komme under 300 mil, selv om Nordkyn og Lindesnes inkluderes. Dagens etappe ble 37 km.
Dag 91
Værmeldingen for dagen var ikke av det beste. Det var meldt mye østavind. I følge Norske Los vil østavær gjerne gi stygg skavelsjø ved flere av nesene vi skal passere.
Sitat:
Den utgående strømmen på S-siden av fjorden vil som regel være den sterkeste og kan løpe med betydelig fart. Den forårsaker, særlig ved Latnæringen, Lausklubben og Bugøynes, samt lengre E ved Holmengrå, sjenerende strømskavl, især i sterk E-lig vind. Man bør derfor ikke holde nær under land på denne strekningen. E-gående strøm setter gjerne en del inn i bukta W av Lausklubben.
Vi ble dermed enige om at vi tar en dag til på hytta til Dag. Må si at det finnes verre plasser å vente på været. Vi får ta sikkerheten på alvor helt til mål og ikke la iveren etter å komme frem og hjem styre oss.
Dagen i dag har blitt brukt til å høre på musikk, diskutere hva og hvordan vi har opplevd turen og vi har spist og slappet av. En og annen tur opp på åsen over hytta for å få dekning og sjekk av Yr og noen meldinger hjem har det også blitt. I morgen ser det ut til å bli mindre vind og i mer gunstig retning. Vi håper og regner med å komme avgårde da. Vi håper ihvertfall det. Nå er vi rimelig klare for å komme hjem til våre kjære.
Ble mye tid til å skriv i hytteboken da.
Dag 92 som ble 93ish
Vinden skulle løye utpå kvelden så klokka 7 på ettermiddagen hadde vi pakket og vasket oss ut av hytta. Ut fjorden så det bra ut, men på utsiden av Kjelmøya ble det mer sjø og når vi kom et stykke forbi Bøfjord fyr var det store dønninger i kombinasjon med strømsjø. Vi ble enige om å gå i land og vente på bedre vær. Litt utfordrende å få landet i Indre Sultenvika. Hjelmer ble plassert på tenkeboksen og vi lot det stå til. Alt gikk greit uten at hjelmene fikk realisert sin funksjon.
Yr kunne melde at Været skulle løye om noen timer så da var det bare å hente frem teltet og hente litt søvn. Var litt nedtur å ikke komme frem til målet når det er så nær, men med en så eksponert kyst som i Finnmark er tålmodighet en dyd av nødvendighet.
Omtrent klokka 2 på natta var vi klare for et nytt forsøk. Det ble en humpete tur og en stund vurderte vi faktisk å ta enda en stopp. Ble enige å om prøve. Heldigvis hadde sjøen lagt seg noe og vi kunne fortsette. Sola kom frem og vi fikk en spennende og vakker tur inn den siste biten.
Fikk fin padling på siste etappe.
Litt over kl 0700 fikk våre tre spinkle farkoster landkjenning med stranda bak moloen på Grense Jakobselv. Vi hadde nådd målet!
GPS’en stoppet på 3048 km. Det ble da padlet 47 km siden vi forlot hytta til Dag.
På grensen ble det bamseklem og jubel, Trond tok ei rulle og vår ankomst ble publisert på nettet.
Kjetil Lunde som padler sørover hadde satt igjen bilen sin. Det passet da supert for oss, og sikkert han også, at vi kan bruke bilen for å kjøre sørover. Bilen ble pakket og vi kjørte inn til Kirkenes. Her dro vi til min barndomsvenn Tor Sandø som har gjort Kirkenesværing av seg. Det ble dusj og så fikk vi servert et utrolig deilig lunsjbord med kongekrabbe, pizza, kylling og mye mye mer. Prossecco fikk vi også, så her ble det feiring med stil. Det smakte himmelsk. Etter mat ble det litt soving på oss. Tusen takk Tor og Stine for gjestfrihet og fantastisk mat og velkomst.
Nå sitter vi bilen og venter på grunn av trafikkulykke. Det paradoksale er at selv om vi har kjent at andrenlinpumpa har jobbet godt til tider på noen av strekkene vi har padlet så er antagelig kjøreturen hjem det som statistisk sett er den farligste delen av reisen. Det er forskjell på opplevelsen av risiko og reell risiko. Vi får kjøre forsiktig og holde oss våkne.
Takk til alle dere som har fulgt oss, kommentert, oppmuntret og likt det vi har delt på nettet. Da Trond så hvor mange som gratulerte oss på Facebook kunne han melde at han ble helt rørt av det. Det har gitt energi at så mange har vist interessert seg for det vi har drevet med.
Byr tid og anledning seg så kommer jeg sikkert til å skrive mer om erfaringer, utstyr og lignende på denne bloggen, men først skal jeg lande og bruke tid på de jeg ikke har vært sammen med i tre måneder. Det gleder jeg meg veldig til.
Ønsker dere alle en fortsatt god sommer fra oss tre som nå er ferdige med eventyret vårt for denne gang.
I dag ble det hotellfrokost på oss. Er ikke sikker på om de totalt tjente så mye penger på å ta imot tre padlere på Vardø hotell. Tre sultne karer som spiser for en bataljon.
Etter frokost tuslet vi ned til båtene, skiftet og pakket og la i vei. Flotte forhold til å begynne med. Flatt hav og medvind stort sett frem til Kibergodden. Helt ok forhold rundt odden. Etter runding av neset ble det helt flatt hav og nesten ikke vind. Tåka og yr ble det stort sett resten av dagen.
Landskapet har endret seg betydelig fra de ville og forevne klippene lenger vest. Her er det slak helling som fortsetter ut i havet.
På vei inn mor Skallelv i skodda
I følge Norske Los skal strømmen stort sett gå inn fjorden på vestsiden og ut på østsiden både på Flo og fjære. Det så ut til å stemme bra, for farten var helt ok i dag.
Stoppet i Skallelv og fikk fylt vannsekken før vi la turen ut til Skallneset. Her har vi slått leir.
Sam rydder teltplassen for sauemøkk
GPS’en stoppet på 2964, noe som gir en etappe på 4,8 mil i dag.
I morgen står en lang kryssing av Varangerfjorden for tur. Det er meldt lite vind så vi regner med at det går greit.
En av flere kalde og hustrige dager. Det ble frokost og pakking av båter som vanlig. Vi la ut i håp om at det skulle være bedre forhold rundt neset ved Hamningberg. En stund så det bra ut, men da vi kom et stykke ut på odden ble sjøen vel grov og bølgene var temmelig bratte. Vi valgte dermed å snu nok en gang. Returen kan ofte være vel så utfordrende som turen ut. Det å gå med sjøen i bratte bølger gjør at det føles ustabilt. Kom oss likevel greit tilbake til stranda vi startet fra.
Bestemte oss for å ta en gå tur ut på odden for å se det litt an fra land. Oppe fra toppen ser gjerne havet flatt og rolig ut, men da vi tok turen ned til sjøkanten erfarte vi at det likevel var en del sjø langs hele odden. La også merke til at sjøen var noe roligere et kort stykke ut fra land og at lengre ute gikk det strømskavler. Bestemte oss for å droppe flerr forsøk den dagen. Da ble det fottur inn til bebyggelsen på Hamningberg.
Det bruser godt der ute
Trivelig og velholdt i Hamningberg. Dette er en av få plasser i Finnmark som ikke ble brent av nazistene under krigen. Stedet er vernet og godt ivaretatt. Brygga på plassen var helt ny restaurert og utrolig flott. Det viste seg å være åpen kafé her. Da ble det lokal fish and chips på oss. Kom etterhvert i prat med eieren. Han har vokst opp her, men bor nå i Haugesund. 20 milioner av egne penger har han brukt på restaurering. Restauranten er kun åpen på sommeren når han er der, og i sommer ble det 16 dager med drift. Vi var heldige å treffe med vårt opphold da. Forøvrig overraskende mange turister, for det meste bobiler, på stedet. Hamningberg sies å være «End of Europe». Tror det trekker en del turister.
Hamningberg
Et utrolig flott bryggeanlegg i Hamningberg
Etter middag var det bare å gå tilbake til båtene og sette opp teltet på samme plass igjen. Mye arbeid uten å få noe fremdrift, men vi fikk i det minste sett litt på Hamningberg da.
Dag 88
Vi hadde rådført oss litt med Rise som eier brygga. Han mente at med nordabør var det best å gå med floa inn til Vardø og runde odden rundt «snua». Kl . 0900 var det lavvann og vi var klare til et tredje forsøk på å komme rundt. Spente la vi av gårde. Vi la oss forholdsvis tett på landet. Det ble en spennende tur, men vi kom oss greit rundt odden og gikk videre mot Vardø. Det ble en dag med mye sjø. Når en må holde konsentrasjonen slik over lengre tid blir man sliten. Var deilig å komme i le av Vardø og kunne følge landet inn til sentrum.
Vi fikk skiftet på oss tørt og labbet så inn til byen for å bunkre. Dette er antagelig siste gang vi gjøre innkjøp før vi kommer frem. Litt rart å tenke på. Etterpå gikk turen til Vardø hotell. Her fikk vi leid oss et rom til tre for en grei pris. Dro tilbake og pakket mat i båtene og hentet det som er av rent tøy. På vei opp til hotellet gikk vi innom Heksemuseet. Et stilig bygg hvor man kan lese om historiene til de som ble utsatt for denne udåden. Et trist kapittel i vår historie som det var interresant å lese om.
Heksemuseet
Bøddelen lever tydeligvis ennå
På hotellet ble det dusj. Tror det er omtrent to uker siden sist, så det føltes helt greit. Det ble middag og øl i resturantene. Deilig å sitte ved bord å få servert mat og ikke minst å vite at man skal legge seg i en seng.
Etter en lang dag i kajakken i går, ble denne dagen en hviledag. Etter frokost tuslet vi inn til Berlevåg.
Det ble kaffe på den lokale puben, før vi gikk til innkjøp av frokost. For min del ble det boller og baguett fra den lokale kiosken. Turen gikk så tilbake til teltet for hvile.
Møtte forresten Simen og Svein fra Redninsskøyta på kiosken. Det var de som var innom i så etter oss forrige dagen. Disse gjør en kjempe jobb med å trygge de som er til sjøs her opp på den værharde kysten.
Sam og Trond sammen med Simen og Svein fra Redningsselskapet
Godt utpå ettermiddagen var det inn til sentrum igjen. Vi fikk kjøpt det vi trengte av etterforsyninger før vi tok turen tilbake på puben, denne gangen for å spise pizza og drikke øl. Hun som jobbet i baren mente en pizza var nok. Mistenker at hun har liten erfaring med padlere på langtur. Vi bestilte to og satte til livs begge.
Pizza og øl, da er livet godt da
Ble ikke noen lang kveld på byen for oss. Vi ville opp tidlig neste dag i håp om å nå Makkaur.
Dag 85
Klokka stod på 0530. Da var det bare å komme seg opp. Ble en del sommel på oss så vi var ikke på vannet før kl 0830. Fikk en fin padledag, med mindre vind en det som var meldt. Etter å ha krysset Kongsfjorden ble det lunsj i ei fin vik med ei elv. Trond prøvde så vidt fiskelykka uten hell.
Fin lunsj plass
Turen gikk så opp langs østsiden av Kongsfjorden før vi krysset over Båtsfjord til Makkaur.
Vilt og vakkert i munningen på Kongsfjorden4
Slo leir ved fyret på Makkaur. Fyrmesterboligen står åpen og vi kunne ligget inne, men i og med at forfallet har begynt å sette sitt preg valgte vi nylon-boligen i stedet. Litt trist å se at et så monumentalt bygg begynner å forfalle. Stein faller av taket og det er råte flere plasser. Naturen tar over her snart dersom det ikke gjøres noe vedlikehold.
Sam med fyrvokterboligen i bakgrunnen
Teltet ble satt opp og kylling i curry ble tilberedt. I det vi skulle til å spise dukket det en padler opp på sjøen. Det var Kjetil Lunde som kom padlende motsatt vei av oss. Vi hadde tidligere blitt kontaktet av Kjetil da han lurte på om vi ville kjøre bilen hans sørover. Det passet jo perfekt for oss. Nå står det en bil å venter på oss ved Grense Jakobselv og vi kan bare lesse opp og kjøre sørover. Nesten for godt til å være sant.
Kjetil Lunde ankommer Makkaur fyr
Vi fikk hjulpet Kjetil opp med kajakken. Etterpå ble det middag på alle fire og en hyggelig kajakkprat.
Trond strøk til fjells for å prøve fiskelykken og vi andre stupte til sengs.
Noteringen på GPS’en i dag ble 2746 km som gir en distanse på 50 km i dag. I morgen blir det sen start og antagelig en kortere etappe.
Dag 86
Våknet til sol og fint vær i dag. Kjetil disket opp med pannekaker og bacon til frokost. Det smakte selvfølgelig fortreffelig.
En hyggelig frokost med besøk i leiren av en padler
Kjetil la etterhvert i vei vestover. Trond hadde søvn å ta igjen etter en lang natt med fisking. Når vi i tillegg bestemte oss for å lage fiskesuppe av nattens fangst før vi skulle dra ble det seint av gårde med oss.
Trond tilbereder nattens fangst
da klokka var halv fem på ettermiddagen kom vi oss endelig på vannet. Fikk en fantastisk fin dag på sjøen. Det ble mindre vind enn det som var meldt. Det var litt rørelse i vannet men ikke mer enn at vi padlet helt avslappet. Etter å ha krysset Makkaur-Sandsfjorden ble det pause for litt påfyll og for å late vatnet. Etter pausen bar det over Syltefjorden. Planen var å gå rundt neset og inn til Hammingberg, men da vi kom frem til neset før Hammingberg ble det ganske stor strømsjø. Lenger fremme så sjøen ut til å skravle seg skikkelig. Trond hadde fått ødelagt halsmansjetten på tørrdrakten sin på morgenen. Vi fant det dermed fornuftig å snu. Dumt å risikere å velte i Barentshavet, og spesielt når man ikke har en tørrdrakt som fungerer. Vi endte dermed opp på vestsiden av Håbrandneset. Her var vi slett ikke alene. Masse bobiler og telt lå i Vika her. Tror det kommer mange hit for å oppleve midnattsola. I dag fikk de virkelig nyte den. En utrolig fin kveld og natt med klar himmel og sol.
Vi tente bål og Sam disket opp med taco. Da noen hyggelig ungdommer på reise kom med en øl til oss hadde vi det perfekt.
Bål, midnattsol, taco og øl, kan man ønske mer?
GPS’en stoppet på 2782 i dag som skal bety av vi padlet 3,6 mil dersom jeg har regnet rett.
Innsamlingsaksjonen har nå nådd det opprinnelige målet på 10 kr pr km. Det er fantastisk bra! Takk til alle som har bidratt! Det at vi har nådd målet betyr ikke at eventuelt overskytende ikke kommer til nytte. Behovet er stort så fortsett gjerne å bidra.
Det var meldt mye vind så vi hadde bestemt oss for å bli på Hopseidet et par dager for å få ok forhold for kryssing av Tanafjorden.
Det skjedde ikke alt for mye denne dagen. Været var overskyet med en god del vind og forholdsvis lave temperaturer, så det ble mye tid i teltet til skitprat og avslapping.
Avslapping og hygge i teltet
Plassen hadde i grunnen alt vi trenger, flatt og tørt underlag for teltet, dass på en rasteplass i gangavstand, vann i bekken og strøm på en utekontakt på et everkshus.
Det eneste fornuftige vi gjorde denne dagen var vel å vaske klær i bekken og fylle noen overflatesår i glaffiberbåten, men det er da noe det også.
Sam vasker klær
Båtfiks
Dag 82
Det var meldt mye vind og det ble mye vind. Også denne dagen ble tilbragt på Hopseidet. Det var klar himmel og sol, så det var en fin dag for å være ute, men dog litt kaldt. Vår hittil mest solrike julidag i Finnmark ble likevel opplevd i stillongs, lue, dunjakke og votter. I forhold til det meste av vær vi har hatt på turen så langt var dette likevel et høydepunkt, og i le bak teltet ble det rett så trivelig i noen timer.
Fint i le bak teltet
Sånn elles så ble alt som kunne luftes og tørkes gravd frem og brakt ut i vind og sol, jeg fikk barbert hodet og fjernet hår vekst rundt «mathølet» (må kanskje pesiseres at det er det hølet hvor mat går inn og ikke det hvor prosessert mat går ut).
Arne «skrælle næpa»
Benytter sjansen til å lufte og tørke utstyr
Trond hadde kjøpt inn det som trengtes til fiskesuppe, foruten fisk. Har la dermed av gårde for å skaffe fisk til suppa si. Sam og jeg så vel for oss at det kom til å bli grønnsakssuppe til kvelds, men det ble gjort til skamme av Trond. Han kom tilbake med en fin ørret og to sei. Da ble det deilig fiskesuppe til kvelds.
Fiskeren Trond
Vi hadde bestemt oss for å bryte leir tidlig og komme av gårde på morgenen dagen etter, så det ble tidlig ro i leiren.
Dag 83
Våknet til fortsatt klar himmel og mye mindre vind. Pakket leir, fylte vannsekker og la i vei ut langs sørsiden av Hopsfjorden. Vi valgte å gå sørsiden utover, selv om dette totalt gir litt lengre distanse. Trond hadde truffet en lokal fisker som kunne fortelle at det antagelig blåste mindre lengre inn i Tanafjorden. Fikk en del vind imot ut Hopsfjorden, men ikke mye sjø. Da vi kom til kryssing av Tanafjorden hadde vinden dreid noe og kom inn skrått på fra nordøst på vår østlige kurs. Fikk dermed en del å jobbe med på overfarten både i forhold til motvind og en del sjø, men helt innenfor det akseptable.
Da vi kom over fjorden ble det pause i i vik. Vestsiden av Tanafjorden har et spesielt landskap som går bratt ned i sjøen, men har noen flotte viker som egner seg for en lunsj. Da vi satt der og spiste så vi redningsskøyta komme over fjorden. Den tok etterhvert en vending på fjorden og kom inn til Vika der vi satt. Lurte en stund på om vi hadde utløst nødpeilesenderen og at de kom for å redde oss, men på den så alt normalt ut. Trond kalte opp skøyta på VHF. De kunne fortelle at de bare ville innom og se til oss. Vi har brukt å ringe til Redningsskøytene av og til for å søke råd. Alltid gode tips og service å få, og så er det en trygghet i at de vet at vi er der ute.
Redningsskøyta er innom og ser til oss
Etter lunsj gikk turen opp til Molvika. Her ble det en lengre pause. Sam disket opp med fersk pasta og pastasaus med skinke, før vi la oss til å sove litt i lyngen. Vi hadde allerede padlet over 4 mil og det var vel mye vind til at vi ville legge over et utsatt stykke i nordøst enden av Tanafjorden.
Litt hvile før neste økt
Sånn ca kl 21hadde vinden løyet og båter var pakket. Vi fikk en fantastisk tur i fin midnattssol ut munningen på Tanafjorden og helt frem til Berlevåg. Et utrolig spesielt landskap, vilt og vakkert, som viste seg frem fra sin beste side.
Vill og vakker natur
GPS’en stoppet på 2796 km i dag. Totalt ble det 6,6 mil denne dagen. Selv om vi hadde en lang pause var det tre dyktig slitne karer som kom frem til Berlevåg ca kl halv to på natta. Fant en fin teltplass på insiden av moloen, med gåavstand til sentrum. Vi kommer til å bli her to netter og ta oss igjen etter en dryg dag med mye padling før vi padler videre.
Sam fant skiltet under på en vandring i byen. Det vi fikk oppleve av juli i Honningsvåg minnet svært lite om sommer. Vått, regnfullt og temperaturer godt egnet for å kjøle øl var det vi fikk.
Og hvor er sommeren?
Ble en rolig start på dagen i dag også. Ut fra meldingen på Yr regnet vi med å få de beste forholdene litt utpå dagen. Det ble felles frokost i teltet vårt og vi slappet av. Tok oss også en tur opp på butikken for å bunkre ekstra. Det er en del vind på meldingene fremover så vi regner med at det kan bli landligge og ta litt tid før vi kommer oss på butikk igjen.
Torbjørn, som bor ikke langt unna teltetene våre har vært innom og slått av en prat. Etter et langt liv på sjøen har han mye å fortelle og vet masse om forholdene her oppe. Han hjalp oss også med etterfylling av vann, så takk til Torbjørn!
Torbjørn tar farvel med oss i Honningsvåg
Da klokka passerte 15 la vi av gårde ut fra Honningsvåg. Fulgte landet et stykke nordover før det ble strandhugg og tømming av blærer før overfarten av Porsangerfjorden. Dette er en kryssing på 2 til 2,5 mil, så neste mulighet til pissing lå et stykke frem i tid.
Turen over ble spennende. Da vi kom et stykke ut møtte vi store dønninger som kom inn fra havet, og med litt sjø i tillegg måtte vi være på hugget hele veien. Farten over var god da både vind og strøm var med oss. Kom oss fint over fjorden til Sværholt-platået. Her var utfordringen å finne en god plass å lande. Hadde sett oss ut en vik på andre siden, men her slo dønningene hardt inn så vi måtte droppe å gå i land der. Helt oppunder Sværholtklubben, på vestsiden fant vi en strand hvor vi kunne komme greit i land.
Jeg gjordte et mislykket forsøk på å få igang nødpeilesenderen som hadde sviktet igjen og vi spiste Real turmat.
Stranda på vestsiden av Sværholt.
Etterpå ble det en gåtur opp på Sværholtklubben for å se om den lot seg runde. Tyskerene hadde et batteri her oppe under krigen. Restene av anleggene vitner om en imponerende innsats i de heldigvis få årene de var her. Fra toppen kunne vi se at det ikke var noe problem å runde. Det var lite reflekser og slake finne dønninger ikke langt fra land.
Rustne menn på Sværholtklubben (Trond, Arne og Sam)
Nord-Kinn i bakgrunnen
Det var fine forhold for telt og det hadde blitt sent så vi bestemte oss for å runde neste dag i stede. Som vanlig ble Yr studert. Det var meldt mye vind de nærmeste dagene. Yttersiden av Nord-Kinn halvøya er ikke en plass å være under slike forhold. Vi bestemte oss da for å gå inn Hopseidet. Her er det ikke mulig å padle gjennom. Det er mellom en halv og en km med bæring som må til for å komme frem. Da får vi altså ikke padlet hele kysten sammenhengende, men det får bare være. Vi begynner å kjenne at det har vært en lang reise og den sommeren som aldri kommer tærer også, så dette er nok en riktig avgjørelse for oss.
GPS’en stoppet på 2682 km i dag. Ble 3 mil og det meste ute på Porsangerfjorden.
Dag 80
Frokost på Sværholt
Var oppe tidlig for å få best mulig forhold over Laksefjorden. Fikk i oss frokost og kom oss greit ut gjennom dønningene.
Trond kommer seg på sjøen
Rundet Sværholt i helt greie forhold og la kursen inn mot Eidsfjorden og Hopseidet. Fikk greie padleforhold på overfarten med dønninger og litt vind i ryggen. Været derimot ble av den veldig stusselige sorten, med temperatur litt over det man har i kjøleskapet og øs regn. Da vi kom over fjorden var det godt å ha fjellduken å krype inn i i pausen.
Naturen kaller etter en lang kryssing av Laksefjorden
På vei inn møtte vi en trivelig kar i en stor båt. Han kunne fortelle at han hadde vært rundt Nord-Kinn i går og at forholdene var ille. I dag hadde han ikke turt å gå rundt. Han mente vi hadde valgt rett når vi tok innsiden. Befriende å høre.
Litt før full flo kom vi frem og vi kom oss helt inn til veien som går over Hopseidet. Det regnet voldsomt og vi var bløte og kalde. Tok bena fatt for å ta en befaring for å se på hvor vi måtte bære båter, samt finne en teltplass. På vår vandring oppdaget Sam noen vannscooter hengere som han mente kunne nyttes. En genial ide som ble omsatt i praksis. Vi lånte en henger og i to vendinger var alle tre båter på plass på den andre siden av eidet.
Et uendelig mye bedre alternativ enn bæring av båter og utstyr
Dette sparte oss for masse arbeid. Fant en fin teltplass på morenegrunn, fikk opp teltene, bagasjen ble lesset inn, underlag ble pumpet opp og vi fikk på oss tørre klær. Etterhvert disket Sam opp med deilig fredags taco og det ble trippel ankerdram. Slett ikke ille å være på tur da.
Taco
GPS ‘en stoppet på 2730 km i dag og det var inklusive trilling over land. Ble 4,8 mil da altså.
Det ser ikke ut til at det blir forhold for å krysse Tanafjorden og gå opp mot Berlevåg før om et par dager. Det kan bety at det blir venting en stund her i Hopseidet. Vi får studere Yr og se hva som kommer
Tre rustne menn padler Norge 2019 